Leserbrev Golfbutikken Golfreiser Golfutstyr Smånotiser Ukens turneringer Lær om golf
    

The Masters

Meny
Norske/svenske baner
Innendørsgolf
Golf på Internet

Vitser
Amatørgolf
Profesjonell golf
Ukens golftips
Golf på TV
 
Sitatet

- Min beste bane?
- Den neste jeg lager.
Robert Trent Jones jr.
 
 

Augusta National GC - en opplevelse av de sjeldne!
Tilbake til første side

 Augusta National Golf Club og The Masters:   

Banen er en opplevelse for dem som elsker golf!!
Her får du inside information om Golfens Mekka


 Slik spilte jeg Augusta National GC - åstedet for The Masters

Publisert i 1999 av: Asbjørn Ramnefjell
Den andre uken i april hvert år - eller for å være helt nøyaktig: den første hele uken i april - arrangeres golfen "17. mai" på Augusta National Golf Club i Georgia. Her møtes de beste i verden og tidligere vinnere av turneringen til dyst. Billetter er det nesten umulig å få tak i. Lett er det heller ikke å komme gjennom nåløyet for å bli invitert til å delta. Ingen nordmenn har noen gang vært i nærheten av å bli invitert i dette eksklusive startfeltet. Jeg hadde den store glede av å tilbringe en uke under turneringen i 1996 som TV-kommentator sammen med legendariske Knut Th. Gleditsch. Uken ble avsluttet med en runde på golfens "aller helligste". Bli med!

Det var den berømte Bobby Jones, eller mer formelt Robert Tyre Jones, som var banens "far" - sammen med den skotske banearkitekten Alistar McKenzie. 1931 var startåret, og den første Masters turneringen ble avviklet i 1934. Året etter kom turneringen på alle førstesider i amerikanske aviser da legendariske Gene Sarazen senket sitt andreslag på det 69. hullet (15.) for en albatross med en firer-spoon. Dette er golfhistoriens mest berømte golfslag. Han vant senere turneringen etter omspill med Craig Wood som også ble nr. 2 i den første turneringen. Craig Wood vant for øvrig The Masters i 1941.

I 1996 stilte ikke Jack Nicklaus opp pga av sin hofteoperasjon. Det var første gang siden sent på 50-tallet at verdens beste spiller gjennom tidene ikke stilte til start.

Min runde på Augusta dagen etter den berømte duellen mellom Nick Faldo og Greg Norman var en stor opplevelse. Jeg har delt mitt til nå 35 årige golfliv i to – før og etter Augusta. Bli med på en spennende runde på en bane hvor man knapt har hørt om greenfee og gjestespill. Billettene var utsolgt frem til år 2008 allerede i 1972. Ventelister sluttet man å føre i 1978.

 Livet før og etter Augusta
Svært mange golfspillere har en drøm om å komme til Augusta og kanskje også få gleden og æren av å spille på den berømte banen Augusta National. Denne drømmen gikk i oppfyllelse dagen etter at The Masters 1996 ble avsluttet.

Selve Augusta er en liten by, men golfbanen, som har adresse på byens hovedgate, er stor i dobbelt forstand.

wpe8.gif (15988 bytes)Hull 12 er meget berømt i Amen Corner. Les hvordan Gary Player og undertegnede spilte dette hullet lengre ned i artikkelen. Foto: Asbjørn Ramnefjell

Augusta National Golf Club har anslagsvis 300 medlemmer. Det eksisterer ingen tilgjengelige medlemslister. Klubben er eksklusiv i den forstand at det ikke er mulig å få spille på banen uten at man er invitert av et medlem av klubben. Banen er stengt om sommeren fordi det er for varmt. Den er også stengt i god tid før Masters-turneringen hvert år. Uken etter den årlige Masters-turneringen er banen også stengt. Da skal det ryddes opp.

Likevel er den åpen mandagen etter selve finaledagen. Da slipper noen heldige journalister og fjernsynsfolk ut på de berømte gressplenene. Her lå inngangsbilletten for meg. Som sidekommentator til Knut Th. Gleditsch (GLE) i TV3 fikk jeg være med i lotteriet blant TV-folkene om de ettertraktede gevinstene: en invitasjon til å spille på Augusta National. Gleden var stor da sjefen for CBS lørdag kveld før avslutningsrunden overrakte invitasjonen. Starttiden var kl 07.38 mandag morgen.



Magnolia Drive fører oss inn til klubbhuset hvor blomstene på den grønne plenen
er formet som logoen på Augusta National Golf Club

Den store dagen
Tidlig dagen etter at Greg Norman spilte sin fatale 78-runde mot Nick Faldos 67, skulle drømmen om å spille Augusta gå i oppfyllelse. Jeg skulle få gå i fotsporene til de to berømthetene som utgjorde lederballen 14. april 1996 - en finaledag som ble en av de mest dramatiske siden The Masters første gang ble arrangert i 1934.

I porten ved inngangen til området måtte invitasjonen fra daglig leder i klubben fremvises. Den kvinnelige drosjesjåføren, som i en årrekke hadde kjørt drosje i denne byen, hadde aldri tidligere vært inne på området. Det var, som man forstår, ikke lett å slippe inn på banen. På den annen side er det ikke mange som ankommer Augusta National i drosje.

I april er ikke golfsvingen slik den burde vært for en nordmann. Forberedelsene hadde bestått i prøvesvinger hver dag hele uken med driveren mens vi ventet på at drosjen skulle bringe oss til banen før TV-sendingene. Luftsvingene med driveren var målrettet inspirert av at håpet om å få spille på den berømte banen mandag var sterkt.

Første hull
Så sto man plutselig der da - på 1. tee på Augusta National. På samme utslagssted som alle golfstjernene hadde stått dagen før - med fire dagers prøvesvinger som ballast. Den ene av medspillerne var en kvinne som hadde spilt på det tyske golflandslaget. De to andre var en 30 handicapper fra New York, advokat, og en tysk fjernsynsmann med 18 i handicap. Med lavest handicap (2) var honnøren min. Kanskje var det litt feigt å ikke satse på driveren når man startet på denne vidunderlige turen. 1’er jernet ble valgt.

På reise i drømmeland
Jeg var spent på hvordan nervøsiteten ville påvirke slaget på det første hullet. Det var virkelig noe spesielt å stå der. Noe av den samme følelsen hadde jeg også på første tee under EM på St. Andrews i 1981 og i mitt første VM i den Dominikanske Republikk på øya Haiti i 1974. Jeg må innrømme at overraskelsen var stor da ballen suste av gårde. Kanskje det beste 1’er jernet jeg noen gang har slått (i motsetning til de drivene jeg slo på første hull i de nevnte mesterskapene).

Det skulle fort vise seg at medspillerne ikke var i spesielt god golfform. Nå innbød ikke de lynraske greenene til sylskarp putting for dem som ikke var forberedt. GLE og undertegnede hadde trent på steingulvet (!) i den leide leiligheten i Augusta. Synd du måtte reise hjem til fotballkommentering i Champions League, GLE, uten å få testet dine ferdigheter på Augusta!

Banen byr på opplagte fordeler for dem som har en naturlig draw (venstre-skru må vite) i ballene sine. Med quick-slice (ispedd enkelte kjempe-hooker) som eneste våpen ble tyskerens score umulig å holde orden på. Advokaten klarte seg bedre, men gjennomsnittet var godt over dobbelbogey på hvert hull - minst. Den tidligere tyske, kvinnelige landslagsspilleren bar tydelig preg av lite spill og nylig barnefødsel.

 Greg var målet
Vi hadde ingen organisert turnering. Opplevelsen skulle ikke forkludres av for mye konkurransemas. Konkurranseinstinktet slipper man likevel ikke så lett. Derfor bestemte jeg meg på å forsøke å slå Greg Normans runde på 78 slag fra dagen før da han ble slått av Nick Faldo med utklassingssifrene 11 slag på den siste runden. Med 2,0 i handicap burde det være mulig på en god dag å slå en god spiller som hadde hatt en dårlig, nærmest katastrofal dag - var resonnementet.

Med en toputt fra 25 meter for par på det første hullet, par 4, levde håpet videre. Hullene var ikke flyttet fra dagen før. Det gjorde konkurransen nesten reell.

Andre hull
De første hullene på Augusta er lite kjent for TV-publikumet. Det andre hullet er et forholdsvis kort par 5 hull. Det spiller ganske kort fordi det er nedoverbakke. Etter en kanondrive var det bare et toer jern inn til greenen. Det viste seg å være litt for mye, men bunkrene foran greenen var i hvert fall klarert. Greg Norman hadde ligget på samme sted dagen før. Han chippet perfekt inntil hullet nedover den raske greenen og fikk birdie. Heldigvis hadde jeg sett hvor raskt det var før vi gikk på luften dagen før - og klarte å gjøre likedan. En under par etter to hull smakte godt.

Tredje hull
Det tredje hullet er bare 300 meter langt med en forholdsvis bred fairway og en godt bunkret green som heller fra deg og ligger høyere enn der hvor man slår andreslaget fra. Derfor var det kanskje ikke så smart å slå en lang drive som endte 40 meter fra greenen. Jeg burde slått kortere for å få bedre stopp på innspillet. Det var umulig å stoppe ballen selv med et godt innspill. Det måtte tre putter til for å få ballen i hullet fra semigreenen i bakkant 14 meter unna flagget.

 Fjerde hull
Det fjerde hullet, par 3, er ikke mer enn et 5’er jern, men greenen er ubarmhjertig undulert. Dermed blir dette hullet ofte det vanskeligste når rangeringen av hullene blir foretatt. Treffer du ikke på riktig sted i forhold til flaggplasseringen, er du nesten dømt til å treputte.

Selv om jeg slo et bra slag, var det ikke bra nok. Ballen rullet nedover til et lavere platå enn der hvor flagget sto - ni meter fra hullet. Paren ble sikret etter en nervøs og noe heldig retur i nedoverbakke på godt over meteren. Hadde den ikke truffet hullet hadde nok ikke ballen sluttet å rulle ennå! De glatte greenene innbød ikke akkurat til nedoverbakkeputter. Her gjaldt det å holde seg på nedsiden av hullet. What so ever! Ikke rart at treputtene florerte på dette hullet på alle de fire spilledagene i turneringen.

 Det femte hullet
vises normalt heller ikke på TV. Det er rundt 400 meter langt med en ganske bred fairway. Til høyre er det tett skog. Til venstre skal man passe seg for en bunker fra utslaget. Fairwayen heller ned mot denne. Den kostet meg et slag. Greenen minner om Vikingskipet (OL-skøytehallen) på Hamar med baugen mot deg når du skal spille andreslaget inn mot flagget. Midt på greenen er det et par platåer. Greenen heller utover til begge sider. Et litt unøyaktig innspill til greenen gjør det til en stor utfordring å toputte. Bogey på dette hullet var til å leve med etter bunkerbesøket på driven.

Den sjette greenen 
er blant de aller vanskeligste på Augusta. Pinnen var nå plassert helt ute til høyre. Her var det lite å lande på fra tee-stedet som er 165 meter unna. Ballen har lett for å rulle langt og til vanskelige posisjoner hvis du ikke treffer riktig på det lille, flate området rundt hullet. Jeg satset på midten av greenen, men traff litt for godt og gikk for langt. Dermed endte jeg opp med en vanskelig chip. Bogey ble dermed et bra resultat. Det kunne fort blitt mye mer på den sterkt ondulerte greenen.

Det syvende hullet 
er sammen med det tredje banens korteste par 4 hull. Det hjelper ikke å ha slått en kanondrive når man treffer bakken før man treffer ballen med sandwedgen fra 75 meter og sender ballen rett i bunkeren foran den ganske tricky greenen. Et bra bunkerslag har liksom vært forgjeves når putten treffer bakkanten og hopper ut. Den tredje bogeyen på rad var et faktum. Dette begynte å minne om Gregs fataliteter.

 Hull nr. 8 
er et forholdsvis kort par 5 hull. Spesielt når flagget bare står 6 meter innpå den lange, nyreformete greenen som er godt beskyttet av store kuler, eller hauger om man vil. Det var her Greg Norman begynte å tape til Nick Faldo dagen før selv om han mirakuløst reddet sin par fra skogen. Fra dette tidspunktet kunne TV-titterne hjemme i Norge og ellers i verden følge dramatikken dagen før. En kraftig medvindsvindkule løftet min drive langt av gårde slik at jeg bare hadde 155 meter igjen til greenen. I medvinden ble andreslaget 30 meter for langt! Caddyen ville ha meg til å lobbe over de store kulene inn mot greenen som helte kraftig fra meg. Dette var den eneste gangen på runden jeg ikke hørte på caddyen. Jeg valgte å rulle et 6’er jern som en slange over fairway, mellom haugene og inn på greenen 5 meter fra flagget. Caddyen var råbra til å lese puttelinjene. Ballen bevegde seg som en slange nedover mot hullet. Den andre birdien var et faktum. Gregs score var innen rekkevidde.

 På det niende hullet, 
hvor Greg slo sitt innspill noen desimeter for kort på greenen slik at den spant bakover og rullet 60 meter nedover bakken igjen, var det muligheter til å knipe et ekstra slag på den store mester. Hvis man ikke ligger på riktig platå, er det nesten håpløst å putte. Det var her Nick Faldo virkelig fikk kontakt med Greg Norman etter en superputt. Hadde Gregs innspill vært en meter lengre, ville han trolig fått birdie. Nå fikk han i stedet en lang pitch og en knekk på selvtilliten. Det siste var kanskje det verste. TV3’s utsendte medarbeider var meget heldig og ble liggende på riktig platå. Dermed ble det en grei par.
 
Siste 9 - hull 10
Nå startet det hele. Alle som har fulgt med på Masters turneringen gjennom årene, vet at The Masters ikke starter før på de siste ni søndag ettermiddag. Nå var det mandag, men skitt au. Alvoret var der like fullt. 1’er jernet på det 10. hullet fungerte som en rifle. Det hjalp lite fordi det dårlige slaget med 5’er jernet på innspillet, gikk rett i bunkeren. Det hjalp ikke med et kjempeslag fra bunkeren når jeg bommet samme putten – akkurat som Greg gjorde bare noen timer tidligere. Han tapte enda et slag til Nick. Min putt hoppet nærmest ut av hullet etter å ha vært nesten helt nede i hullet. Jeg følte med Greg.

 Et av de mest spektakulære - hull 11 
hullene på Augusta er nr. 11 - par 4. Her har Nick Faldo vunnet på play off to ganger tidligere; i 1989 med en birdie mot Scot Hoch, og i 1990 mot Ray Floyd da Floyd gikk i vannet med innspillet sitt. Jeg formelig følte den øredøvende brusen fra begge disse seansene selv om det denne mandagen ikke var et menneske på banen utenom de som spilte og de "innfødte" caddyene. Det var ikke lov å ta med seg egne caddyer eller gjester. En kanondrive (til meg å være) etterlot seg bare et kort slag inn til greenen. Birdieputt fra 4 meter var overkommelig, men ingen får birdie ved å slå for kort. Det ble par mens Greg hadde 5.

Greenen på hull 12

Det tøffe 12. hullet
Så til det dramatiske 12. hullet - par tre - hvor Greg to dager på rad slo i vannet fordi han var en halv meter for kort og rullet tilbake i det våte element. Han hadde ikke samme flaksen som Fred Couples hadde på sisterunden i 1992 på sin vei til den grønne jakken da ballen hans mirakuløst ble hengende i gresset på veien ned i Rae’s Creek som her er demmet opp.

Mitt 6-er jern havnet i bunkeren rett over midten av greenen. Jeg turte ikke å gå for pinnen som sto til høyre svært nær vannet. Hvorfor skulle jeg gå for pinnen når mesteren selv Nick Faldo ikke gjorde det? Han la seg midt på greenen. Jeg skulle nok også tatt et 7’er jern, tenkte jeg. Nå sto jeg der med et bunkerslag tidlig i sesongen med en green som helte fra meg. Vannets glitrende overflate rett bak flagget lå der og smilte sultent mot meg. Skulle "Pokalen" ryke nå? Eller skulle jeg gjøre som Gary Player i sin tid gjorde. Hans morsomste slag på Augusta, i følge ham selv, ble slått nettopp fra denne bunkeren. Han lå plugget i sanden bakerst i bunkeren og kunne knapt se ballen. Han spurte dommeren om hvilke muligheter han hadde til å droppe seg fri. Han valgte å slå og forsøkte bare å få slått ballen litt fremover i sanden litt lengre frem i bunkeren. Han stilte seg opp og slo. Ballen skjøt av gårde som et prosjektil med 60 km/t. Ballen traff flaggstangen med et smell og falt rett ned. Den spratt et par ganger på greenen før den falt ned i hullet for birdie. Det hadde lett blitt seks eller mer hvis han ikke hadde truffet flagget.

Mitt bunkerslag ble utført i klassisk stil hvor det viktigste var å holde hodet nede og slå gjennom. Bunkerslaget snek seg forbi hullet. Selv med det jeg vil karakterisere som bra backspin, hjalp ikke. Slaget var imidlertid ikke hardere enn at ballen stoppet i semigreenen på et av de siste gresstråene ned i "Gregs dam" som den kanskje burde døpes etter Greg Normans fatale manøver akkurat der dagen før. Bogeyen ble reddet. Plutselig var jeg to foran Greg som fikk dobbelbogey her. Nick var det ikke noe å gjøre med for en avdanket, norsk elitespiller og sidekomentator på TV3. Men verdensener Greg Norman på sitt verste var ikke utenfor rekkevidde.

Hull 13

Azalia - hull 13
Så kom Azalia-hullet - nr. 13. Alle hullene på Augusta har blomsternavn. På dette hullet nytter det ikke å være tøff og forsøke seg på en draw rundt svingen for å få mulighet til å gå på greenen i to slag. Mitt overoptimistiske forsøk resulterte i en quick hook rett i den altoppslukende Rae’s Creek. Så fulgte en drop og et safe treer jern foran greenen på respektfull avstand til Rae’s Creek – denne bekken som har slukt så mange baller gjennom tidene. Bogey var uunngåelig. Her tapte jeg to slag til Greg som senket en fin nedoverbakkeputt etter å ha drivet rett frem i skogen til høyre på dette berømte – dog leg venstre - hullet i Amen’s Corner. Nick hadde også birdie her etter en toputt. Duellen mellom Chip Beck og Berhard Langer i 1993 ble avgjort på dette hullet. Beck rundet koppen med sin eagleputt, mens Langer senket sin noe kortere putt for eagle.

Det 14. hullet 
er kanskje det mest anonyme hullet på de siste ni. Det kommer nok av at TV dekker dette hullet dårlig. Hullet er meget vanskelig. Årsaken ligger på greenen. Dette 360 meter lange hullet har nemlig en green som jeg aldri har sett maken til. Det var her Greg Norman på en av de innledende rundene hooket driven rett inn i skogen og spratt ut igjen på fairway. Han slo et utrolig 3’er jern inn på greenen for så å rulle 10 meter rett til høyre og helt inntil flagget for en birdie. Nå sto flagget til venstre. Greenen heller kraftig til høyre i tre platåer med store høydeforskjeller. Hvis det hadde vært snø om vinteren her, kunne småungene brukt greenen som hoppbakke.

Min vanlige fade med driveren ville nok havnet i skogen på dette dog leg venstre-hullet som attpå til heller sterkt mot høyre. Derfor ble det 1’er jern. Etter et overraskende godt sådant, var det bare 7’er jern inn. Perfekt (et av de få perfekte jernslagene den dagen). Ballen splittet flagget. Selve hullet kan man ikke se på grunn av kulen foran på greenen. En 7 meters birdie-putt i nedoverbakke var det bare å forsøke å legge inntil. Dette var en av få gangene jeg havnet på feil side av hullet. Straffen kom umiddelbart. Det endte med en feberredning på det tredje putteforsøket for å slippe unna en fireputt.

Det 15. hullet - Sarazens (og min?) albatross?
 Det 15. hullet på Augusta - par 5 - er et av de mest berømte hullene på hele banen. Det var her Gene Sarazen i 1935 slo sin berømte firerspoon (4 wood) rett i hullet for en toer - albatross eller doble eagle som amerikanerne sier – og tok igjen Craig Wood. Gene Sarazen vant det 36 hulls lange omspillet 144 mot 149. Her kan du se video med Gene Sarazen hvor han beskriver - meget interessant - hva som skjedde (hvis du ikke klikket på den innledningsvis i artikkelen). SE VIDEOEN HER (det er en reklame for Titleist baller i forkant av videoen).

De fleste The Masters fans har ikke glemt Jose Maria Olazabals eagle her i 1994 da han vant med to slag på Tom Lehman.

Med en drive (min beste for dagen?) som fikk selv den gamle tyske landslagsspilleren til å applaudere var det bare 160 meter igjen til greenen hvor pinnen var plassert bak og til høyre. Dagen før hadde Greg misset sin eagle-chip med minste mulig margin. I nedoverbakke lie er det fort gjort å få en slice - i hvert fall for meg som gjerne slår en fade på flat mark. Det kriblet litt da 4’er jernet ble trukket opp av bagen for å forsøke å angripe dette par 5 hullet som har en stor og nådeløs dam (virker som en stor innsjø eller et helt hav!) rett foran greenen. Det var har Seve Ballesteros gikk i vannet i 1986 samtidig som Jack Nicklaus fikk eagle og så birdie - birdie på 16 og 17 for å vinne med et slag over Greg Norman. Norman fikk en katastrofal bogey på det siste hullet den gang.

Mitt 4’er jern startet til venstre, men skrudde seg tilbake mot flagget som planlagt. Blodet bruste hett i årene da ballen etter landingen fortsatte rett mot hullet. Skulle Gene Sarazens slag fra 1935 kopieres av en nordmann? Ballen strøk forbi pinnen med millimeters klaring og fortsatte på den lynraske greenen 4-5 meter forbi. Ingen albatross, men en god eagle-mulighet! Nøyaktige studier av linjen sammen med caddyen ble foretatt. Det ble nok for mye adrenalin. Drømmen om en eagle på dette berømte hullet gjør at man fort blir for ivrig. Den gode putten på riktig linje falt ikke etter planen fordi den var slått en anelse for hardt. Halvannen meter forbi. Den skrå oppoverbakke-returen satt der den skulle for birdie, og turen gikk videre mot 16. tee. Likt med Greg.

Hole in one på hull 16?
Det 16. hullet er et dramatisk par 3 hull. Som alltid var flagget plassert bak og til venstre den siste dagen; bare noen få meter fra den store dammen foran og til venstre for greenen. Det var her Ben Crenshaw i 1995 fikk birdie - og enda en på neste hull - for å slå Davis Love III med to slag.

Greg hadde er gått i vannet dagen før. Tidligere på den søndagen hadde Ray Floyd spilt seg inn på høyre platå ca. 10 meter til høyre for hullet. Ballen spratt litt til venstre og stoppet nesten, men bare nesten. Den begynte å rulle sakte på sin lange ferd mot hullet. Jubelen ville ingen ende ta da ballen stupte over hullkanten for kanskje den mest spektakulære hole in one i The Masters historie. Ray Floyd er ingen hvem som helst. Han slo Ben Crenshaw i 1976 med åtte slag da han tangerte scorings-rekorden til Jack Nicklaus fra 1965 på 271 slag. Da slo han for øvrig Arnold Palmer med hele ni slag.

Jeg fulgte samme strategi som Floyd. Siktet 10 meter til høyre for hullet og dro til med et 7’er jern. Jeg kjente med en gang at jeg "kom over toppen" og trakk dermed selve slaget til venstre - ca. 10 meter! Ballen dekket flagget hele veien. Hvilket feilslag! Var den lang nok? Eller ville den ende opp blant de store fiskene i dammen? Gleden var stor da den landet på greenen. Ikke bare det; den fortsatte rett mot hullet. Skulle det bli hole in one? (Sist det skjedde denne skribent var på vannhullet på Bogstad 26. mai 1968.) Ballen ble borte! Men ikke helt. Vi kunne se noe hvitt. Lente ballen seg mot stangen?

Da vi kom på greenen, oppdaget vi at ballen hadde blitt liggende 20 cm rett bak hullet. På veien dit må undersiden av ballen ha tittet ned i det aller helligste uten å være i stand til tilfredsstille drømmen om hole in one på selveste Augusta. En sikker birdie ble det i alle fall - og Greg ble slått med 3 slag på ett hull. Han gikk som nevnt i vannet også her. Nå var jeg plutselig 3 slag foran med to hull igjen å spille. Skulle det gå veien?

Det 17. hullet
er et ganske kort par 4 hull, men greenen er lunefull. Her står Eisenhower Tree, en flott furu, og venter på å stenge for andreslaget for dem som slår sine utspill til høyre.

areisenho.jpg (16911 bytes)Artikkelforfatteren foran det berømte Eisenhower Tree på 17. fairway på Augusta National

President Dwight Eisenhower spilte i sin tid - etter den 2. verdenskrigen - stadig inn i dette treet og mente at det måtte bort. Saken ble tatt opp i styret.

Formannen i klubben var klar i sitt svar til USAs president: "Mr. President. You govern the country. I govern this club. The tree stands".

Klar tale. Treet står der ennå (NB! Treet ble ødelagt av stormen vinteren 2014). Etter den episoden fikk treet sitt navn.

Treet sto ikke i veien for verken Greg eller meg. En halvdårlig wedge etter et bra utslag ga en 13 meters birdieputt fra semigreenen. Det er langt på en så vanskelig green. Med Gregs birdie dagen i forveien i friskt minne ble ballen slått med påholden hånd til 1 meter fra hullet. Bra, men ikke bra nok skulle det vise seg. Returen snek seg utenfor til tross for iherdige forberedelser - treputt.

Turen gikk videre til 18. hullet
 Ledelsen til nr 1 på verdensrankingen, Greg Norman, var et slag.

Det 18. hullet er kanskje det eneste hullet som tillater en naturlig fade fra utslagsstedet gjennom en lang gate med skog på begge sider. Prøvesvingene de fire foregående dagene mens vi ventet på drosje, hadde gjort underverker. Rent treff med en liten fade gjorde at det ikke var mer enn en wedge igjen til hullet. Flagget var som vanlig plassert bak bunkeren til venstre. Med visse trekkballer i friskt minne fra tidligere på runden og katastrofe til venstre for greenen, valgte jeg en litt forsiktig adferd og siktet godt til høyre. Ballen gikk forunderlig nok dit jeg siktet, og ballen suste alt for mye til høyre - ca. 8 meter. Birdieputten på flat mark (for en gangs skyld) målte 8 meter - nøyaktig. Birdie på det siste hullet er alltid herlig. En ikke bra utført bevegelse i putting stroke'et førte til en retur på en meter. Omtrent den samme lengden som ble bommet på det forrige hullet. Vinden tok godt tak i både bukseben og konsentrasjon. Nå gjaldt det! Putten måtte settes i hullet for å slå Greg Norman. Det gode gamle trikset som var innprentet i forbindelse med trening for å tåle press, ble hentet fram; Gjenta prøvesvingen i selve slaget og hold hodet nede (blikket festet på ballen) til putterhodet har truffet ballen. Som tenkt så gjort. Ballen rullet rett mot hullet. Skulle det være mulig for en nordmann å slå Norman på sistnevntes fatale runde på 78 slag? Ballen rullet videre. Da det var 10 cm igjen, var den midt på linjen og hadde god fart. Det holdt! Ballen stupte ned i hullet som den ikke skulle ha gjort annet hele dagen (men det hadde den).

En runde på 77 slag på Augusta ble et minne for livet.

Det skal i rettferdighetens navn legges til at ikke alle utslagsstedene sto like langt bak som dagen før, men likevel. Flaggplasseringene var imidlertid de samme.

Etter runden gikk turen til klubbhuset. Et meget imponerende bygg som oste av tradisjoner og historie. Som prikken over i’en på denne vellykkede dagen møtte vi en mann med sin nye grønne jakke; Nick Faldo. Han hadde tatt turen til klubbhuset dagen etter sin store seier - trolig for å få med seg enda mer av den atmosfæren som preger dette unike stedet.

Viktig med caddy
Den lokale caddyen var rå til å lese putter. Han fant break’er som så helt feilaktige ut, men som viste seg å være riktige. Hemmeligheten var ofte at gresset hadde en tendens til å vokse mot Rae’s Creek, en bekk som går gjennom baneområdet og renner forbi rett foran 13. green. Spesielt en gang hvor jeg var sikker på at min 5 meters putt ville falle 10 cm mot venstre var han oppe med sin advarende pekefinger. "Ballen blir trukket mot Rae’s Creek," sa han, "sikt rett på hullet." Som den lydige mann jeg er, tok jeg sjansen på å sikte rett på hullet til tross for at det stred mot alle mine tidligere erfaringer fra golfbaner i flere verdensdeler, synet mitt og alle de naturlover jeg kjente til. Den dagen puttet jeg faktisk godt og ballen startet stort sett i den retningen jeg siktet. Så også denne gangen. Jeg ventet innerst inne at jeg ville misse på nedsiden av hullet. Stor var forbauselsen da ballen gikk rett frem. Her var det ikke snakk om at greenklippere hadde presset gresset i en retning slik vi har i Norge hvor vi må slite med mot-, med- og sidegress. Caddyen sparte meg trolig for 4-5 slag på den runden og gjorde den enda mer minneverdig.

"Ballen blir trukket mot Rae’s Creek." Tenk på det neste gang du ser på Masters på TV. Ha gjerne banekartet foran deg. Da forstår du kanskje hvorfor noen spillere bommer på putter man skulle tro de mestret.

Om det går an å komme til Augusta for å se på The Masters? Det er ikke lett, men det er mulig å få kjøpt billetter utenfor inngangen på svartebørs. I 1996 var det nok flere som sto med skiltet "Billetter kjøpes" enn "Billetter selges".


Tilbake til første side
 		  
Annonser

ANNONSÉR på Golfsiden - mer for pengene!
Interessert? Kontakt: ar@golfsiden.com
Tlf: 900 900 72
Leserbrev Golfbutikken Golfreiser Golfutstyr Smånotiser Ukens turneringer Lær om golf