Slemme baller 151103

Tilbake til første side

13.11 En morsom betraktning rundt det vanskelige spillet:

SLEMME GOLFBALLER av Magnar Ansnes

Jeg har et noe anstrengt forhold til mine golfballer. Alle golfballene jeg kjøper er nemlig noen ondskapsfulle skapninger med små sadistiske hjerner og stikkende øyne som gjør alt de kan for å ødelegge mitt eminente golfspill.

Men hvorfor er det bare mine baller som er utstyrt med en slik legning? Hvorfor er andres baller elsklige individer som gjør det de får beskjed om?

Andre spillere klapper forsiktig ballen sin på kinnet med for eksempel et sekserjern, hvorpå ballen letter med et tilfreds sukk og svever høyt og elegant over himmelen for omsider å lande silkemykt på det kortklipte området hundre og førti meter lenger fremme.

Det er etter en to tre slike slag at det blir min tur………..

Ballen dukket
Det blir alltid plutselig kø på første utslag når turen kommer til meg. Og hva gjør alle disse utålmodige golfspillere mens de venter? Akkurat… de ser på meg.

Så også denne gangen. De fulgte nøye med da jeg gjorde meg klar, og derfor så de tydelig at det lille beistet, golfballen altså, faktisk huket seg ned i det jeg skulle rappe til den.
Den huket seg ikke ned fordi den var redd for å bli slått, golfballer er skapt for å bli slått på, nei den huket seg sammen av pur jævelskap bare for å dumme ut sin eier.

Hva gjør man så? Hva annet er det å gjøre enn å late som ingenting og daske til en gang til. Og for at svinet ikke skulle rekke å komme seg unna igjen, pælmet jeg til med den kraft og fart det er mulig å oppdrive med en moderne golfkølle. Der fikk du din…tenkte jeg triumferende.

Triumfen ble betraktelig dempet da jeg så at den lille eklingen plutselig skjenet skarpt mot høyre, for deretter å forsvinne inn i floraen som en støkket lirype. Jeg kan sverge på at jeg hørte et sadistisk flir fra ballen i det den forsvant bak åskammen.

Tanken på en tur inn i jungelen for å lete etter en førti kroners golfball var ikke fristende, ikke var jeg kledd for en slik ekspedisjon heller.

Brødrene Callaway
Derfor tok jeg da fram den siste av de tre brødrene Callaway, og håpet at han ikke var som sine to brødre, at han tvert i mot var den snille og greie som var oppsatt på å gjøre jobben sin til alles tilfredshet, akkurat som i eventyret.

Jeg prøvde med det gode, godsnakket med den, kysset den og lovet å vaske den godt etter dagens spill.

Deretter la jeg den forsiktig til rette på en ny fin peg, en rød en denne gang. Det kunne jo være fargen på pegen som brødrene Callaway var ekstra nøye på.

Den ubarmhjertige virkeligheten
Så flesket jeg til den tredje av nevnte brødre, kikket deretter lynsnart opp for å få bekreftet det perfekte golfslag. Men nei, dette var ikke som i eventyret. Dette var den ubarmhjertige virkeligheten.

Tror noen at den virkelig lettet? Langt i fra, den freste av gårde langs gresset lik en hvit overvektig markmus, altså omtrent så lavt som det er mulig å befinne seg på denne jord.
Men det var ikke det verste. I det farten avtok… etter ca. åtte meter, så jeg helt tydelig at ballen ikke rullet… den løp. Det er helt sant, og nå lignet den virkelig en markmus. Forskjellen er at markmusa har fire føtter, mens golfballene mine har bare to. Og de to små føttene gikk som trommestikker under den korpulente kroppen.

Men løp den ned fairwayen og mot flagget der fremme? Jeg fulgte spent med, kanskje jeg endelig hadde funnet en snill golfball? Neida, beistet tok selvfølgelig av mot høyre og stakk til skogs.

Og da hadde jeg fått nok. Med hevet driver satte jeg etter med mord og andre stygge greier i tankene. Den ballen skulle kverkes om det så var det siste jeg gjorde.
Jeg fikk et glimt av jævelen i det den smatt bak en stein for å gjemme seg.
Jeg rundet steinen rett i hælene på den klar for slag, bare for å oppdage at svinepelsen hadde gravd seg ned. Ikke bare var den utstyrt med føtter, den hadde armer til å grave med også. Det kunne ikke være noen annen forklaring på dens fravær.
Den hadde forstått faren som lurte, og gravd seg ned i tide, som det heter.

Mens tre firedeler av gruppa ruslet ned mot sine tålmodig ventende baller, kreket en kvart flight seg opp mot pro-shopen for å kjøpe nye.

Og denne gangen skulle også jeg ha golfballer med vinger og uten høydeskrekk, akkurat som de andre.

Tilbake til første side

Tips en bekjent om golfsiden.com!
Mottakers epost		Navn
Din epost		Navn

Annonser

Golfnyheter på mail? Send inn din mail adresse til: ramn@online.no

Henvendelser annonser:
ramn@online.no